af William Gray

Astrologer sier at hvis du er født mellom 20. februar og 20. mars vil du være særdeles følsom, verdensfjern og upraktisk, og alltid ivrig etter å unnslippe fra realitetene. Disse egenskapene, påstår de, er resultatet, ikke av konstitusjon og oppdragelse, men av solens posisjon på det tidspunktet da du ble født. Numerologer kan fortelle deg lignende historier basert på tall assosiert med bokstavene i navnet ditt. Andre vil kunne lese din fremtid eller karakter i håndflaten din, eller til og med i en tekopp.

Mange mennesker vifter bort slike påstander som en mengde harmløst vås. og det er da også vanskelig å benekte at astrologi, numerologi og den slags gir endel uskyldig underholdning. Du vil kanskje spørre: Hva er så galt ved å ta med denne formen for fantasi i vår underholdning? Vel, en grunn til bekymring er at for enkelte mennesker kan dette være mer enn underholdning; det blir en besettelse, sågar en form for tyranni i deres liv. Min hensikt er dog ikke å tordne mot farene ved bedragerske trossystemer – selv om farene er virkelige nok. Jeg ønsker heller å undersøke endel egenskaper ved strukturene hos paranormal tro som, tror jeg, både er uklar og interessant.

Jeg er en av dem som storlig forbauses over tro på det paranomale. Påstander fra "følsomme" og astrologer om våre skjebner, ESP osv., er av de som jeg finner ekstraordinære og bisarre. Mens en mengde skeptikere helliger en stor del av sin energi til den sunne oppgaven å "tilbakevise" påstandene fra hærskarer av clairvoyante, kreasjonister og "følsomme", ser det for meg ut til at det ikke er ytet tilstrekkelig innsats når det gjelder den interessante oppgaven å forstå den underliggende trosstruktur hos det paranormale. Jeg mener at der er en slik struktur; en underliggende trosstruktur, som ikke alltid er åpenbar, men likevel utbredt, robust og – tror jeg – virkelig grunnleggende for måten vi fortolker verden på.

Mens det er interessant å spekulere over hva som motiverer folk til å adoptere bisarre trosforestillinger, må vi huske på at det å undersøke slike motiver for tro har sine farer. Det er greit å understreke at en bestemt tro er tiltrekkende fordi den gir behag, fastsetter ens posisjon som en av de utvalgte blant mengden av fordømte, eller at det ikke er enkelt å forlate den for på den måten å ha kastet bort såpass mye intellektuell og emosjonell investering her i livet. Vel kan man argumentere for dårlig motivasjon ved å holde fast på en tro, men tvilsomme motiver gjør ingen ting for å underminere sannheten i en tro.

Det er også verd å merke seg at en måte å oppfatte verden på kanskje ikke har noen solid grunn i det hele tatt, men likevel hjelper mennesker til å få fornuft ut av livet. Et trossystem kan være ganske personlig tilfredsstillende, selv om det er ubrukelig til å forklare hva som skjer i verden, og kanskje kan vises a være falskt.

Det er naturlig å fokusere kritisk oppmerksomhet på innholdet i paranormale påstander; men jeg antar at det også er viktig å forstå strukturen hos paranormal tro. Den sterke menneskelige tilbøyelighet til å akseptere det som fortoner seg som (og av og til er) skjendige empiriske påstander er ikke resultat av noen ufattelige perversiteter, det er en patologisk manifestasjon av akkurat de samme evnene som setter oss i stand til å skape våre mest verdifulle og grundige innsikter om verden. Dette er grunnen til at det er viktig å forstå strukturen (og metodologiene) hos patologiske trossystemer, og å finne ut hva de har til felles med sine mer disiplinerte og systematiske motstykker.

Likevel, før jeg avdekker disse fellestrekkene, vil jeg gjerne si litt om en markant forskjell mellom forskjellige måter å se verden på: et skeptisk syn, som er det jeg står for, og den måten som er karakteristisk for "følsomme" og andre venner av det paranormale (et meget broget samling).

Spesielt ser det ut for meg som at mens verden noen ganger kan være gunstig ordnet i pakt med våre modeller, bliver våre best lagte planer stadig gjort til skamme av hva Michael Frayn så vakkert har kalt "the sheer knobbliness of things". Ulykker, uhell og uforutsette innslag, ukontrollerbare og uforutsigelige faktorer, som stadig forstyrrer den organisasjon og orden som vi forsøker å tillegge våre omgivelser. Murphy’s lov ser for meg ut til å fange opp et viktig trekk ved den måten verden motstår våre forsøk på å strukturere den på en systematisk og organisert måte.

Den måten de "følsomme" og andre venner av det paranormale gir mening til verden er svært forskjellig. Hvor jeg ser kaos og uhell ser de skjult kontinuitet og mønstre. I dette ligger den grunnleggende forskjellen mellom deres verdenssyn og mitt eget.

A gå inn i trosstrukturen til en "følsom" betyr en vanskelighet for personer som meg; det er som et forsøk på å utgrunne tenkemåten hos en fjern og fremmed stamme med et vilt uoverensstemmende syn på verden. Jeg vil forsøke å illustrere denne forskjellen med et eksempel. Denne beskjedne øvelse i epistemologisk antropologi vil bidra til å klargjøre ikke bare måten de "følsomme" oppfatter verden på, men også – tror jeg – avsløre noe viktig om måten vi får fornuft ut av verden rent generelt.

La oss anta at noen spaserer under en bygning og blir truffet av en taksten som tilfeldigvis faller ned fra taket. Dette vil jeg si er en ulykke; en tilfeldighet. Uhell. Denne kjedelige tildragelen er en konsekvens av to uavhengige hendelser (spaserturen og fallet av stenen), og for begge er det meget sannsynlig (i det minste i prinsippet) en meget god årsaksmessig forklaring.

At stenen faller kan forklares som et resultat av dens materielle egenskaper, fakta om dens alder, værforhold og forskjellige historiske omvekslinger før- og i det øyeblikk den løsner og faller.

Spaserturen er forklarlig i termer av intensjoner og ønsker hos den uheldige personen som slumpet til å befinne seg der hvor stenen falt ned. Men det å stille et videregående spørsmål: "Hvorfor falt den stenen på den personen?" er etter mitt syn ytterst verdiløst – det er et spørsmål som det ikke finnes og ikke kan finnes noe svar på.

Takstenens fall og spaserturen er innbyrdes urelaterte hendelser.

Denne type mønster av tildragelser synes for meg å eksemplifisere mye av det som skjer. Individers og nasjoners historie består for en stor del av den tilfeldige gjennomskjæring av årsaksrekker. Det er av denne grunn at man søker lover for historisk utvikling og lignende generaliseringer på eget ansvar. Og det er dette samme faktum som gjør ethvert forsøk på å forutsi fremtiden til en ytterst tvilsom geskjeft. Det er mange muligheter for klare generelle forutsigelser, og for å kunne gi tilfredsstillende forklaringer på hvorfor ulike ting inntreffer. Men det beste vi kan gjøre er å identifisere brede trender og tendenser innenfor en enkelt årsaksmessig struktur.

En stor del av det som foregår er fullkomment tilfeldig og slumpmessig nettopp fordi det er resultatet av slike tilfeldige ledd av uavhengige årsaksrekker. Noen ganger faller tingene heldig ut, og vi snakker da om god lykke. Men hell er ikke noen mystisk kraft som subtilt er rettet mot vår fremtid; det er den retrospektive vurdering av den til grunnliggende tilfeldighet og det uforutsigelige utfall sett i forhold til våre ønsker og interesser.

"Følsomme" derimot ser verden svært forskjellig fra dette. De er enige i at det å få en taksten i hodet er et uhell, dårlig lykke, men det er ikke noe sammentreff. Spaserturen og det at stenen faller ned har sammenheng, tror de; ikke på en overfladisk, åpenbar og kontrollerbar måte, men på en subtil, dyp og usynlig måte.

Men det er svært delte meninger blant de "følsomme" når det gjelder den rette måten å avdekke disse underliggende sammenhengene på. Astrologer ser slike tilsynelatende uavhengige hendelser som en refleksjon fra fjerne stjernekonstellasjoner; numerologer oppfatter dem som refleksjoner av harmonier som kan avdekkes ved å gripe fatt i subtile aritmetiske korrelasjoner. Dette er et annet fascinerende aspekt ved problemet med å studere strukturen hos paranormal tro. De er så iøynefallende inkonsistente med hverandre. De troende synes a være overbevist om sannheten i sin egen foretrukne entusiasme, og å dele skeptikernes tvil om andre troendes forklaringer.

På denne måten er skeptikerne vanligvis i den heldige situasjon at de kan apellere til noen troende om å tilbakevise den spesielle paranomale forklaringen, eller den skjulte forbindelsen mellom tilsynelatende uavhengige tildragelser, som fremsettes av andre troende.

Dog ønsker jeg ikke å benytte meg av muligheten for slike billige polemiske triumfer som paranormale eksperter her tilbyr.

Det jeg finner fascinerende – og som jeg tror er lagt svært lite merke til er den måten de "følsomme" er engasjert i det mest karakteristiske menneskelige foretak – forsøket på å fange opp våre kaotiske og fragmentariske erfaringer i et nett av meninger, og å oppdage de skjulte forbindelsene som (vi håper) ligger bak all uorden og gjenstridige hendelser i verden. På tross av de store forskjellene i tilnærmelsesmåte, så har trosstrukturen hos "følsomme" faktisk meget til felles med viten skapelig verdenssyn. Jeg mener da ikke at vitenskapen ofte forsvares med forutinntatthet og irrasjonelle påstander (selv om dette er blitt påstått), men heller at der er en positiv egenskap som det vitenskapelige og det paranormale syn deler. Og det er trangen til å oppdage de mønstre som ligger skjult bak en ferniss av uorden.

Vitenskapelig forståelse av verden har utviklet seg nettopp på disse heuristiske antakelsene. De "følsomme" forsyner oss med de mest åpenbare innsikter ved å avdekke underliggende og uklare forbindelser som kjeder sammen tilsynelatende uavhengige hendelser i verden. Newton’s triumf var nettopp å vise en ordnet sammenheng mellom tilsynelatende uavhengige fenomener, nemlig stellare og jordiske bevegelser. De elegante klassiske oppskriftene på Newton (som avdekket et underliggende system av ordnede forbindelser) kollapset muligens likevel, da hans etterfølgere avdekket i den mikrofysiske verden en uorden og tilfeldighet som ligger under den klassiskt oppfattede Newtoniske orden. Paradoksene og mysteriene i kvanteverdenen fortsetter å sørge for en rik kilde til forbløffelse og perpleksitet.

Tilfeldiheter og uorden er vanskelig for den menneskelige hjerne å akseptere. De var usmakelige for Einstein f.eks., som håpet å finne en orden under tilfeldighetene i den mikrofysiske verden. Hans håp om at en eller annen "skjult variabel"-teori ville fjerne den irriterende tilfeldiheten ser nå ut til å være ugjendrivelig gjort til skamme.

Jeg går ut fra at de "følsomme" deler Einsteins avsmak for tilfeldigheter og uorden. (Selv om dette later til å være det eneste de deler med ham.) Den essensielle trosartikkelen de paranormale har til felles er den troen at der ikke finnes noen virkelig tilfeldigheter eller slumpmessigheter. Ulykke og uhell er alltid overfladiske hendelser, et produkt av vår uvitenhet som, ifølge de "følsomme", kan forklares som manifestasjoner av en skjult , underliggende orden (astrologisk, eller hva det måtte være.) Under de kaotiske hendelsene finnes det en bakenforliggende enhet, en skjult orden eller mening som de tror at en eller annen psykisk Rosetta Stone vil avdekke. Dette er deres fundamentale heuristiske antakelse.

Dette trosmønsteret er ikke begrenset til de "følsomme"; den australske biologen Paul Kammerer har postulert "laws of seriality" (lover om fortløpende hendelser) for å forklare tilstedeværelsen av mønstre og forbindelser uavhengige av fysiske årsaker, men som han likevel trodde var like fundamentale som fysiske årsaker. C.G. Jung utviklet en ganske tilsvarende oppfatning av "synkronisitet" Arthur Koestler har skrevet en hel del om tenkere, inkl. Jung og Kammerer, som deler det synet at virkeligheten er mønstret på en måte som lar seg oppdage, men av ikke-årsaksmessige eller ekstra-fysiske prinsipper.

"Psykiske" personer er prisgitt den troen et der finnes utenomfysiske veier som det som skjer i verden er relatert til; at der er skjulte meninger som kan avsløres gjennom teknikker og metoder som bryter grensene for empirisk-vitenskap.

Denne troen er en a priori metafysisk antakelse for å strukturere opplevelsen av verden; og det er ved å klynge seg urokkelig til denne metafysiske trosartikkelen at de "følsomme" utvikler deres ofte absurde påstander om verden. Likevel er det nettopp den samme antakelsen – troen på en underliggende orden på tross av hendelser som sier det motsatte – som har motivert mange av våre mest kraftfulle nyskapninger.

Jeg benekter ikke at årsaksmessig uavhengige hendelser kan fastslåes å være forbundet. Min påstand er at en slik signifikans er fullstendig subjektiv – ikke oppdaget, men oppfunnet (den forteller oss ofte noe viktig, men da om oss selv, og ikke om verden.)

Jeg antar at astrologi og annen paranormal trosstruktur – i likhet med empirisk vitenskap – deler en uvilje mot uorden; et ønske om å finne en skjult underliggende forbindelse mellom adskilte hendelser. Men nettopp denne samme heuristiske antakelsen av mønstre som har gjort oss i stand til å utvikle en subtil og klar forståelse av naturen kan likevel bli åpenbart avsporende og villedende, og er ansvarlig for mye av det tøvet vi til daglig blir konfrontert med. "Psykiske" forklaringer er i bunn og grunn patologiske manifestasjoner av akkurat de samme tenkemønstre som gjør oss i stand til å få fornuft ut av verden.

Det jeg tror er at i mange henseender så er kløften mellom klar innsikt og falskt nonsense en hel del smalere enn vi gjerne tror. Når man har forsøkt å innsnevre gapet litt, vil det neste og meget viktige skritt være å forsøke presist å identifisere hvor forskjellen (mellom klar sannhet og åpenbart nonsense) ligger. Den er klart bundet opp av den måten enkelte trossystemer systematisk isolerer seg selv fra kritikk, og dermed fra fremskritt. På dette punkt når vi et mindre fremmed territorium: det er blitt utforsket av Karl Popper og hans etterfølgere, f.eks. Imre Lakatos og Thomas Kuhn. Min hensikt har vært å utforske visse deler av det epistemologiske lanskap som er noe mindre kjent.

© William Gray Kilde: NIVFO bulletin 1988 nr. 1