av Kyle J. Bunch og Michael K. White
Ved foten av Sangre de Cristo-fjellene i Wet Mountain dalen i Colorado, ligger en gruveby med ca. 130 mennesker. En gang var den Colorados tredje største by. Silver Cliff kunne i sin storhetstid skilte med over 10.000 innbyggere. Nå er spøkelseslysene fra den gamle kirkegården hovedatraksjonen i området, og de gamle gruvearbeidernes sjeler sies å danse mellom gravstenene.
Det er ikke vanskelig å finne frem til denne kirkegården, den ligger ca. en kilometer fra byen. Westcliffe befinner seg mot nord; og om natten vil lysene fra byen stråle klart mot himmelen, i sterk kontrast til det totale mørke som omgir kirkegården mot sør. Stedets innbyggere har lenge tatt det for gitt at lysene har valgt å opptre her, noen ganger som dansende blå sfærer, eller som hvite punkter som forsvinner når man nærmer seg, men alltid som noe fullstendig uforklarlig.
De som ler av slike ting som spøkelser vil komme med den vanlige forklaringen, at lysene fra byen blir reflektert i gravstenene. Men også disse menneskene synes å huse en viss tvil når det gjelder disse fenomenenes natur – at kanskje er det noe i de overnaturlige forklaringene likevel. For å forsterke denne tvilen omtalte National Geographic spøkelseslysene i sitt tidsskrift for august 1969. En medarbeider hadde undersøkt kirkegården en gang han reiste gjennom Colorado, og da så han noe han ikke var i stand til å forklare. Denne notisen ville ha blitt glemt om det ikke var for den sirlige inskripsjonen man støter på ved inngangen:
Silver Cliff Cemetery Founded in 1878 Famous for Ghost Lights Reported in National Geographic.
Det blir fortalt at en gang ble alle lysene i byen slått av for å motbevise spøkelsesteorien, men at spøkelseslysene bare opptrådte med enda større klarhet og styrke.
Med tanke på å komme til klarhet i alle disse historiene og forklaringene bestemte vi oss for å tilbringe tre netter på kirkegården i håp om å få se fenomenet. Vi hadde begge vokst opp nær Pueblo, Colorado, og hadde derfor godt kjennskap til den aura av mystikk som omgav spøkelseslysene. Som barn var fristelsen til å se spøkelser på en gammel kirkegård nesten for god til å være sann; men uheldigvis, gjennom øynene til vettskremte tolvåringer vil ethvert uvanlig fenomen ligge til rette for å bli tolket som et spøkelse. Og når den rette stemningen er der vil det ikke overraske at selv voksne som var med oss begynte å se uforklarlige ting.
Og så fant vi oss selv sittende på en mørk kirkegård en kald september-kveld. Lysene begynte å vise seg, svake til å begynne med, men voksende i styrke da solen forsvant helt bak fjellene. De fleste av lysene tydelig definerte punkter, kunne spores direkte til fronten av spesielle gravstøtter, ved hjelp av lommelykt. Men hvis man nærmet seg lot det til at lysene tonet ned eller forsvant helt. De gav inntrykk av å ha noe intelligent over seg der de vugget og danset.
Nå er det slik at hvis en ønsker å forklare den spøkelsesmessige naturen hos lysene, må en kjenne litt til det paranormale. Med litt high-school-fysikk, menneskelig psykologi og sunn fornuft kan hver eneste effekt vi observerte meget lett forklares. Lysene kan faktisk oppsummeres i et eneste ord: reflekser. Så la oss omhyggelig undersøke mekanismen bak spøkelseslysene.
Materialet i gravstenene er nesten alltid enten hvit eller svart marmor, som er hugget med flat front og kuvet topp. Fronten er glatt og polert. Det er kanskje ikke umiddelbart opplagt, men også svart marmor vil fungere som et speil dersom overflaten er glatt nok. Videre, lys vil bli nesten fullstendig reflektert hvis det treffer marmoren i en tilstrekkelig skrå vinkel. Hvis vi f.eks. retter et lys direkte perpendikulært mot et stykke svart marmor, vil mesteparten av lyset bli absoerbert. Men hvis vi stiller lyset fra lykten mot en av sidene, vil vi finne en vinkel som gjør at lyset blir reflektert. Denne effekten er lett å observere med vann. Selv en grumsete sjø vil reflektere himmelen hvis lyset treffer overflaten i en bestemt vinkel. (Jmfr. ‘Den kritiske vinkel’ i fysikken.) I virkeligheten vil der være en rekke slike vinkler hvor refleksen er nesten perfekt.
Hvis vi så studerer formen på gravstenene, vil vi oppdage endel spesielle effekter. Fronten hos en typisk gravsten er flat, og refleksen fra denne flaten er enklest å forstå. Lyskilder som reflekteres i skrå vinkler vil bli strukket, slik at punktlys lett kan bli til sfærer eller strek. Og, dersom en gravsten er glatt men ikke perfekt flat, vil en refleks på overflaten lett se ut til å ‘danse’ når observatøren beveger seg.
Reflekser fra toppen på støttene opptrer forskjellig fra de på fronten. De fleste mennesker kan identifisere en refleks fra en plan flate, men når de opplever den inkonsistente oppførselen til lysene vil folk gjerne konkluder med at en annen og uforklarlig effekt gjør seg gjeldende. Dette ‘andre fenomenet’ kan også forklares som reflekser, men da fra en kuvet overflate.
I en sal med speil vil man få uvanlige effekter ved hjelp av forvridde speilflater. Et speil som er bøyd innover (konkav) kan forsterke en refleks til et punkt, mens en flate som bøyes utover (konveks) kan fange inn en lyskilde og fordreie den til en formløs klatt. Hva som er mer viktig, lys som reflekteres i en skå vinkel fra toppen på gravstenene vil tilsynelatende bevege forskjellig fra det som reflekteres fra fronten. Fordi stenene er såvidt smale vil man kunne se refleksene bare over en nokså begrenset horisontal distanse. Derfor vil det ikke være lett å se disse refleksene, noe som gjør at effekten kan fortone seg uvanlig og mystisk.
Da vi besøkte kirkegården fortonet lysene fra byen seg som flomlys i det fjerne, upåvirket av andre lys i nærheten. Vi kunne lett plassere oss slik at vi fikk en refleks fra bylysene. Som nevnt foran kan likevel spøkelseslysene opptre selv om lysene fra byen er slått av. Og videre, noen av rapportene om disse lysene kan dateres tilbake til slutten av det 18. århundre, noe som tyder på at en annen lyskilde enn byen eksisterer.
Her må vi ta en titt på lyskilders natur. Når vi vender oss fra byen er vi konfrontert med mørke over alt omkring oss, inntil vi løfter blikket over horisonten og ser naturens eget flomlys, stjernene. De nettene vi så spøkelseslysene var månen ikke oppe, og stjernene skinte med slik styrke at det ville være utrolig om nyere undersøkelser skulle overse deres effekt. De som har tilbragt sine liv i en by vil kanskje stille seg spørrende til at lyset fra stjernene kan være tilstrekkelig til å produsere en slik effekt; men i Colorado-fjellene finnes ingen forurensing og høyden gjør at det er mindre atmosfære til å hindre lyset. Forholdene er hele tiden slik at spøkelseslysene blir fremkalt over alt på kirkegården, også uten kunstige lyskilder.
Uansett hva lyskilden måtte være på en spesiell natt – lys fra byen, stjernene, eller månen, så kan man registrere to effekter. Tidlig på kvelden vil bakken fremdeles kjølne etter varmen fra solen. Temperaturen i atmosfæren fluktuerer og får de reflekterende objektene til å ‘blinke’ og refleksene synes å danse. Dessuten, når kirkegården er på sitt mørkeste vil alle visuelle referanser forsvinne. Et lyspunkt vil tilsynelatende bevege seg på grunn av øyets ubevisste bevegelser. Denne effekten opptrer stadig når folk rapporterer UFOer på himmelen som foretar uvanlige bevegelser.
Til slutt bør vi ikke overse den kanskje viktigste drivkraften bak spøkelseslysene i Silver Cliff – nemlig den psykologiske. Når en befinner seg midt på en mørk kirkegård på et sted hvor rapporter om spøkelseslys er vanlige, så venter vi å se noe, og vi blir ikke skuffet. Det er lett å miste all objektivitet når en er konfrontert med disse besnærende lysfenomenene, selv om vi som voksne mennesker vet bedre. I årevis har mystikken omkring kirkegården i Silver Cliff overskygget ethvert forsøk på å undersøke de mulige årsakene. Stedet har unektelig en aura av mystikk over seg, men eneste virkelig mystiske ting vi observerte var en bukett med friske blomster på graven til et to dager gammelt spebarn, som døde i 1927. Så det er tydeligvis mer enn ett mysterium på denne eldgamle kirkegården.
Kilde: NIVFO bulletin 1988, nr. 4-5 / The Skeptical Inquirer 1988 no.3.
Seneste kommentarer