af David Schriber

Har du noen gang lurt på hva gjennomsnittslærere benytter når de danner seg oppfatninger av sine elever?

Nylig avslørte en high school-lærer fra Ottawa-området i Canada, ved navn Luigi Zardo, sine kriterier i en artikkel i Forum, en publikasjon fra Ontario Secondary School Teachers’s Federation.

Zardo underviser i handelsfag, og forteller at han bedømmer sine elever på bakgrunn av grafologi: “vitenskapen om å bedømme personlighetstrekk ut fra vedkommendes håndskrift.”

Han er ikke tilbakeholden i sine uttalelser. Han tror at det finnes liten forretningssans hos elever med en håndskrift som domineres av-den ‘øverste sone’ i skrivelinjen. Likedan ser han liten motivasjon til å tjene penger hos en elev hvis håndskrift er konsentrert om den ‘midterste sonen’. “Hos den som lar skriften helle sterkt mot høyre,” sier Zardo, “venter jeg ingen kjølig fornuft.”

Han presenterer også en liten Encyclopaedia Graphologica. En skriftlinje som henger ned avslører en person som er ubesluttsom, med svak vilje og motløs.” Sammenpressede sløyfer indikerer frykt og emosjonell spenning. Sløyfer som strekker seg oppover er kjennetegnet på folk som lever i en fantasiverden.

Man kan lure på om en ufrivillig blekkflekk peker mot en eller annen sannhet mer dypsindig enn en lekkende penn.

Zardo har ingen unnskyldning for at han bruker disse tegnene til å vurdere sine elever. Han skrev Forum-artikkelen for å påvirke sine kolleger til å gjøre likedan. Hva betyr mest for ham når han skal gjøre en kritisk vurdering, logikken i elevens argumentasjon, eller hellingen på skriften? Hva skjer når eleven med en hengende håndskrift henvender seg til ham for en anbefaling til en lederstilling? Vil skriving i den gale sonen plassere ham på svarteliste?

Grafologi har eksistert siden 1622, da en doktor i Bologna ved navn Camillo Baldi publiserte den første boken om emnet. Den hypotesen som ideen baserer seg på synes troverdig. Man tar utgangspunkt i det enkle og åpenbare faktum at personligheten må vise seg i form av væremåter. Så argumenterer man med at der må eksistere en nøyaktig, detalj for detalj, overensstemmelse mellom personligheten hos en som skriver og de individuelle tegn han eller hun lager når de skriver. På denne måten vil f.eks. et karaktertrekk som dristighet gi seg til kjenne i form av store bokstaver, optimisme i en oppreist skrivestil og sensualitet i markante sløyfer som strekker seg nedenfor skrivelinjen.

Denne ideen kan synes interessant nok; vel verd å undersøke. Men dessverre har grafologien aldri bekreftet seg selv under pålitelige, vitenskapelige tester. Den har aldri kommet over hypotesestadiet. På tross av denne store svakheten, men på en måte som er bare så alt for vanlig hos pseudovitenskapene, har grafologien vokst seg stor og pretensiøs.

Et av de tidligste og mest verdifulle studiene av grafologi, utført av Ludwig Klages i Tyskland i det 19. århundre, konkluderte med at fortolkningen av isolerte tegn (skrifttegn) ganske enkelt ikke hadde gyldighet. Og de aller fleste påfølgende studier har gitt negative resultater.

En aldri så liten støtte for grafologi ble gitt i en undersøkelse gjort av den anerkjente psykologen Alfred Binet (fransk) på slutten av det 18. århundre. Han testet syv grafologer ved å be dem om a analysere 74 håndskriftsprøver. De skulle forsøke å skille de 37 skriverne som hadde fremragende evner (i henhold til vanlige tester) fra de 37 med gjennomsnittlige evner. Grafologene scoret bedre enn slumpen, en av dem med 92%. Men selvfølgelig må ethvert gjennomgripende studium la hvert enkelt subjekt (den skrivende – red.) underkaste seg den samme håndskrevne tekst. Og på dette punkt er referansene ikke klare. Dersom prøver ble tatt fra et skriftlig materiale som allerede fantes, må man undre seg over hvor mange holdepunkter eller spor av en skrivendes evner som var tilgjengelige nettopp i de ordene som håndskriftsprøvene inneholdt. I alle fall, senere studier har ikke gitt ytterligere støtte til grafologien.

På tross av dette, grafologien blomstret og den blomstrer den dag i dag, noen ganger med en slags maske av respektablitet. Selv om den ikke blir tatt seriøst i nordamerikanske akademiske sirkler, er det blitt undervist i grafologi ved New School for Social Research i New York City som et seriøst diagnostisk hjelpemiddel. Bedrifter ansetter grafologer for å teste kandidater til nye stillinger. Det er ikke uvanlig å se at kilder som Merit Student’s Encyclopedia bekymringsløst fortelle at “hovedfeltet hvor grafologi kan være til nytte inkluderer personellutvelgelse, yrkesveiledning og historisk forskning”. Europa har vært enda mer slapp, da flere universiteter der har kurser i grafologi. Man kan til og med oppnå en offisiell lisens for praktiseing av grafologi.

Alle ønsker å danne seg akkurate meninger om andre mennesker, og vi ville alle være meget takknemlige for nye, raske og enkle metoder til å oppnå innsikt i karakterer. Grafologien mangler det solide eksperimentelle grunnlaget som den ville behøve for å bli noe mer enn enn unnskyldning for diskriminering.

Den store engelske tenkeren Francis Bacon innførte et navn på slike illusjoner som grafologi: Idols of the Theatre – kalt slik fordi de utgjør små verdener av tro som eksisterer adskilt fra virkeligheten, som en scene. Disse kommentarene, selv om de er fremsatt for 400 år siden, er fremdeles treffende. “Den menneskelige forståelse,” sier han, “når den en gang har gjort seg opp en mening, søker å la alle andre ting støtte den og enes med den. Og selv om det ligger større tall og vekt i argumenter på den andre siden, vil disse enten bli neglisjert og foraktet, eller på annen måte satt til side og avvist.”

Mr. Zardo og andre vil aldri slutte åtro på grafologi bare fordi ingen beviser for den finnes. Men intensiteten i troen kunne avta dersom skeptikere fortsetter a minne dem om mangelen på fakta.

© David Schriber
Kilde: NIVFO bulletin 1988, nr. 4/5