av Robert W. Loftin

En undersøkelse som prøver å teste påstanden om at en såkalt “følsom” kan se auraer rundt mennesker.

Mange mennesker som påstår å ha psykiske evner sier at de er i stand til å se auraer. Auraer sies å være felter av lys som omgir mennesker og, muligens, også andre levende ting. Standardteorien går på at disse auraene er innvendig genererte felter av psykisk kraft, at et individs personlighet kan identifiseres ut fra farge og form på vedkommendes aura, og at auraene forandrer seg med personens sinnsstemning. I en del okkult litteratur kan man finne karter som angivelig korrelerer ulike farger med ulike sinnstilstander (Leadbeater 1925). I noen tilfeller vil de som anser seg selv som psykisk sensitive påberope evnen til å se auraer som bevis til støtte for påstandene. (Garrett 1968).

Oppdagelsen av Kirlian-fotografering ble av mange “psykiske” tatt til inntekt for deres angivelige evner. (Ostrander og Schroder 1970). Det er vanlig med påstander om at auraer er blitt fotografert. En vanskelighet med å se på Kirlian-fotografering som evidens for aura var at også livløse objekter lot til å ha auraer; derfor ble det nødvendig å endre litt på påstandene. Enten måtte man hevde at alle ting, inklusive steiner, skruer/muttere, plastbiter osv., var omgitt av et enerigifelt, eller man måtte oppfatte disse fotografiske effektene som kunstige, fremkalt av prosessen. (Krippner og Rubin 1974).

Når vi vet at Kirlian-prosessen er en komplisert sak – et objekt plasseres på en plate av følsom fotografisk film, en svak elektrisk strøm sendes gjennom filmen og ved fremkalling opptrer inntrykket – så det for meg ut til at effekten mest sannsynlig var et resultat av indusert elektrisk energi, ikke av elektrisk energi avgitt av objektet. Den plausible og aksepterte forklaringen er at urenheter på objektene modulerer den elektriske energien, og forårsaker den haloen av lys som fremtrer på den fremkalte filmen (Pehek, Kyler og Faust 1976).

Likevel virker det ikke implausibelt for meg at enkelte mennesker kan se haloer av lys omkring levende skapninger. Vi vet at levende objekter er omgitt av energifelter. Instrumenter kan registrere både varme- og magnetisk energi rundt levende organismer. Det synes i det minste mulig at visse menneskers øye kunne være lett følsomme for infrarøde (dvs. varme-) bølger -for eksempel – og gjøre de i stand til å se lys rundt andre mennesker. Vi vet at det finnes et massivt spektrum av elektromagnetiske bølger, hvorav det synlige lyset bare er et lite bånd. Forskning har ikke kunnet påvise at menneskeøyet ser infrarødt, men siden enkelte individer, f.eks. de fargeblinde, er ufølsomme overfor frekvenser som andre er følsomme for, kan en neppe utelukke at det finnes noen få andre igjen som kunne være mer sensitive enn normalt. Det er selvsagt ikke noe “okkult” i dette. Om noen var i stand til å se auraer av nevnte grunn ville det ikke være noe “paranormalt” eller “overnaturlig” i det.

Den andre hypotesen jeg vurderte var at auraer ikke er noe innvendig oppladet, men at de er et resultat av en visuell defekt hos de personer som “ser” auraer. For å uttrykke dette litt grovt: det slo meg at hvis du ser auraer kan det være noe i veien med øynene dine.

Alt dette er bare spekulasjon, med mindre det finnes noen som kan se auraer konstant. Jeg la derfor opp en undersøkelse eller eksperimentell test, for å slå fast om der er mennesker som kan. Min grunnleggende ide var at hvis auraer kommer innenfra, burde de kunne sees i mørket. Hvis den angivelige aura-seer ikke påstår å kunne se dem i mørke, ville det underminere påstanden om at aurane er innvendig generert.

Jeg forutsetter at de som påstår seg å se auraer forteller sannheten. Jeg tror det. De jeg har snakket med har gitt inntrykk av å være ærlige. Noen av dem har ikke påstått å ha andre psykiske evner av noe slag. I det minste én person sa at han ikke likte det faktum at han kunne se auraer. Han fant det ganske plagsomt og var ikke på noen måte ivrig etter å snakke om det. Siden jeg tror det er viktig å nærme seg spørsmål av dette slag med åpent sinn, antok jeg at de fremsatte påstandene ble fremsatt i god tro.

Men når man skulle teste evnene var det nødvendig å benytte den mest mulig strikte vitenskapelige metode. Jeg hadde ingen økonomisk støtte, ei heller avsnasert utstyr; derfor måtte jeg benytte meg av det som var for hånden. Det første som måtte til var et mørkerom med innganger på hver side, og et “avlukke” (‘light-lock’) eller dobbeltdør i den ene enden. Jeg fant et fotografisk mørkerom som lot til å passe bra.

Etter å ha fått tak i en “psykisk”, en kvinne som sa seg villig til å bli testet ifølge streng vitenskapelig protokoll, allierte jeg meg med noen venner som var villige til å delta som subjekter. Min største frykt var at det kunne finnes noen blant disse som ville overføre informasjon til den psykiske. Derfor var jeg nøye med å påse at subjektene var mine venner, og ikke hennes. Jeg ønsket en stor gruppe av subjekter, for å minimalisere sjansen for at en forbundsfelle i gruppen kunne overføre informasjon til den psykiske.

Testen var ganske enkel. Den psykiske damen skulle føres inn i mørkerommet gjennom de doble dørene, slik at intet lys kunne slippe inn i rommet. I den andre enden ville der være en eller to personer. Den psykiske ville bli gitt opp til tre minutter til å avgjøre hvor mange auraer hun så i den andre enden av rommet. Siden jeg ønsket å unngå raffinerte statistiske tester, unngikk jeg “nesten-riktige” svar ved å slå fast at “en” eller “to” skulle være de eneste riktige svarene. På den måten ville hvert svar enten vare fullstendig riktig eller fullstendig galt. Jeg eliminerte alternativet med at det noen ganger ikke skulle finnes noen subjekter i det hele tatt, for å utelukke muligheten for at enkelte subtile siganaler, så som lyden av pusting eller andre lave lyder, lukter, og slikt kunne forkludre opplegget. Kanskje kunne noen med abnormt følsomme ører høre forskjellen på én person og ingen person. Det burde være vanskeligere å registrere forskjellen mellom en person og to personer ved hjelp av slike signaler.

For ytterligere å dekke over subtile lyder i rommet, bragte jeg inn to “white noise-generatorer”, som laget en lav og jevn summelyd i bakgrunnen for å dekke over enhver lyd som måtte komme fra subjektene.

Avstanden fra den ene enden av rommet til den andre var ca. 50 fot. For å være sikker på at den psykiske ikke ganske enkelt gikk fremover i mørket og berørte subjektene, eller kom nær nok til å oppfatte signaler, laget jeg en lav barriere mellom den psykiske og subjektene. Denne besto av et stykke kryssfiner spikret til tunge laboratoriebord, slik at man lett kunne se over barrieren, men vanskelig klyve over den. Som en ekstra foranstaltning lot jeg hendene hvile lett på den psykiskes skulder under hvert eneste forsøk, slik at jeg visste nøyaktig hvor hun til enhver tid befant seg.

Jeg gjorde henne oppmerksom på at lysene helt uventet kunne bli slått på midt under et forsøk. Dette kunne forstyrre det angjeldende forsøket, men jeg fant muligheten for at rommet plutselig kunne bli opplyst nødvendig med tanke på å avsløre en mulig bruk av instrumenter el.l. Siden det ikke fantes andre dører i rommet regnet jeg ikke noe slikt som sannsynlig, men jeg var ikke villig til å overse muligheten for at en dyktig person kunne overliste meg ved å tenke ut noe jeg ikke hadde forutsett.

For også å eliminere radiooverføringer etc. av informasjon, ble stedet for eksperimentet holdt hemmelig for alle, untatt min pålitelige assistent. Inntil forsøket startet var det bare vi to som visste hvor det skulle foregå. Den psykiske ble undersøkt før vi startet, men intet ekstraordinært ble funnet.

Den ettermiddagen da forsøkene skulle begynne brukte jeg og min assistent adskillige timer på å gjøre mørkerommet absolutt mørkt. Vi brukte tykt svart papir, svartmaling og tykk tape og dekket hver tenkelig kilde til lyslekkasje. Jeg hadde ventet at et mørkerom skulle være lystett, men så var ikke tilfelle. Vi fant mange ørsmå kilder til lys, så som sprekker rundt dørene, og hver av disse ble omhyggelig tildekket. Vi hadde ingen instrumenter for måling av lys, men siden jeg har et utmerket nattesyn var jeg overbevist om at mine øyne ville være kanskje mer sensitive for lys enn alt bortsett fra det mest kostbare og avanserte utstyr. Da jeg ikke var i stand til å se noe lys, var jeg tilfreds.

Forventet slumpmessighet ville være 15 treff av 50 forsøk. Hvis den psykiske kunne klare 20 treff av 50 forsøk, ville det være signifikant på en 95% troverdighetsskala. Med andre ord, hvis vi utførte eksperimentet 100 ganger, ville den psykiske ha 20 riktige svar ved ren slump bare fem ganger. 95 ganger av 100 ville hun ha færre enn 20 treff ved ren slump. Et enkelt mynt og krone-kast av min assistent skulle avgjøre om én eller to subjekter befant seg i den andre enden av rommet. De var instruert om at de måtte være musestille etter å være kommet inn. Subjektene ble brukt på en slik måte at samme person ikke forekom for ofte; dette for å redusere muligheten for en mulig medsammensvoren i subjekt-gruppen.

Laboratoriet var tilfeldigvis utstyrt med et alarmsystem, for å advare fotostudentene slik at de kunne unngå å få sine filmer ødelagt av lysstreif. Når bakdøren ble åpnet ringte alarmen høyt og vedvarende, inntil døren ble lukket. Denne lyden maskerte effektivt subjektenes fottrinn når de innfant seg i laboratoriet, samtidig som den lot meg og den psykiske, som ventet utenfor, vite når subjektene var på plass.

Før den første serien av forsøk på 30 begynte, samlet hele gruppen av subjekter seg på et sted et godt stykke unna laboratoriet. Den psykiske ble bedt om å besvare en serie av spørsmål, inklusive disse:

1. Hvordan føler du deg i kveld? er det noen grunn til at vi ikke burde starte? I så fall vil vi utsette serien til en annen kveld. (Jeg var fullt ut klar til å gjøre dette, selv om det ville ha vært frusterende for de frivillige medhjelperne.)

2. Kjenner du noen av disse subjektene? Har du noen gang kommunisert med noen av dem tidligere ved noen som helst anledning? (Subjektene ble stilt de samme spørsmålene. Enhver som måtte ha sagt “ja” ville ha blitt eliminert.)

3. Har disse subjektene auraer? Kan du se dem nå?

4. Regner du med å motta noen som helst form for informasjon fra disse subjektene eller andre personer, ut over de instruksene jeg gir deg i løpet av eksperimentet? (Subjektene ble spurt om de aktet å sende noen som helst form for informasjon til noen i løpet av eksperimentet.)

5. Har du utstyrt deg med noen form for elektroniske hjelpemidler?

Da tilfredsstillende svar på alle spørsmål var avgitt og nedtegnet, begav vi oss til laboratoriet og jeg forklarte prosedyrene for samtlige. Jeg hadde en båndopptaket gående gjennom hele serien av forsøk; et klokt påfunn skulle det vise seg. I samme øyeblikk som hun oppdaget at testene skulle foregå i et fotolaboratorium, påpekte den psykiske at hun var allergisk mot fotografiske kjemikalier, og håpet at dette ikke ville influere på forsøkene. Denne bemerkningen ble klart registrert på båndet. Jeg spurte om hun ønsket å stoppe eksperimentet på dette punkt. Hun svarte at hun var villig til å gå videre, så vi la i vei.

Da alle var blitt briefet i prosedyrene, spurte den psykiske om hun kunne stå på et annet sted enn det avtale, i løpet av forsøkene. Jeg avslo dette ut fra det generelle prinsipp at eksperimentatoren skulle beholde kontrollen fullstendig over alle testbetingelsene. Jeg hadde i god tid bestemt meg for ikke å la meg lede av den psykiske, selv ikke den minste detalj. Selv om jeg ikke kunne se noen forskjell på de to stedene, ville jeg ikke gå ut fra at jeg ikke kunne bli lurt.

Mens jeg instruerte subjektene om hvor de skulle stå, om ikke å røre seg osv., la jeg merke til at den psykiske damen hadde slentret bort til en av de små båsene hvor studentene hver for seg fremkalte og trykte bilder. Etter briefingen, da alle var klare til å begynne, undersøkte jeg båsen. Der fant jeg en liten fløyelspose, plassert der av damen uten at jeg visste det! På dette stadium konkluderte jeg spontant med at hun forsøkte å lure meg. Jeg ventet å finne sofistikert elektronisk utstyr i fløyelsposen, muligens følsomt for infrarødt eller noe i den retning. I stedet viste den seg å inneholde noen krystaller, tilsynelatende kvartskrystaller, som trolig skulle hjelpe henne med å fokusere hennes psykiske energi. Jeg fjernet dem i all stillhet og plasserte dem på bordet hvor den psykiske ventet. Jeg anklaget henne ikke for noe, jeg nevnte det ikke en gang. Så vidt jeg kunne se var ingen skade skjedd. De var tydeligvis ikke noen form for elektronisk lytteutstyr, og jeg trodde ikke lenger at damen forsøkte å lure meg. Men tross alt, hun hadde klart å smugle et ekstraordinært objekt inn i det eksperimentelle opplegget, noe som indikerte en svakhet i protokollen.

Så begynte vi forsøksserien. Den psykiske og jeg ventet i rommet mellom de doble dørene til vi hørte bakdør-alarmen gå, og så slått av igjen, noe som betydde at subjektene var på plass. Så ventet vi ti sekunder og gikk der etter inn i mørkerommet. Når den psykiske avsa sin oppfatning, enten “en” eller “to”, skrudde jeg straks på lyset slik at alle impliserte, inkl. den psykiske, øyeblikkelig kunne se om det var blitt blink eller bom. Jeg hadde overveid å kjøre hele serien “blindt” slik at hverken den psykiske eller jeg kunne vite hvordan hun gjorde det. Men jeg kuttet ut denne ideen i det jeg kom til at hun hadde rett til å vite på stedet om jeg hadde scoret henne riktig.

Det hadde jeg ikke! Jeg hadde en blokk i hånden, og noterte hvert treff eller feil på et skjema, samtidig som jeg ropte ut med høy stemme “treff” eller “feil” med tanke på lydbåndet. Etter serien, da jeg sammenlignet lydbåndet med skjemaet, viste det seg at jeg hadde kommet i skade for å plassere et “treff” i rubrikken for “feil”, i den psykiskes disfavør.

Den psykiske fikk treff på de tre første forsøkene. Da la jeg merke til at når bakdøren ble åpnet, og slapp lys inn i rommet, skinte lyset under døren til avlukket hvor jeg og damen sto og ventet. Dersom noen kikket ned mot underkanten av døren, ville man kunne se skygger bevege seg frem og tilbake ettersom subjektene gikk inn og ut av rommet.

Ved de påfølgende forsøk plasserte jeg et mørkt klede tvers over underkanten av døren til avlukket, slik at denne effekten ble eliminert. Det er mulig at den psykiske kunne ha vært i stand til å skille mellom en eller to skygger. I alle fall, feilene begynte straks å melde seg etter at jeg hadde dekket til for lyset under døren. Også dette antyder en svakhet ved protokollen. Nettopp denne typen av detaljer er sjelden nevnt i publiserte rapporter om eksperimenter, og ville trolig ikke bli overtenkt med mindre man er tilstede på scenen. En styrke ved protokollen var at eksperimentator befant seg nær den psykiske hele tiden. Alt som hun kunne se kunne også eksperimentatoren se. Eller høre.

Jeg forsøkte å sette opp den beste protokoll jeg kunne, fordi det ville ha vært groteskt urettferdig over for psykiske hvis jeg påberopte en feil ved prosedyrene etter at hun hadde scoret bedre enn slumpen. Hvis hun kunne fortelle hvor mange mennesker som befant seg i den andre enden av rommet ved å se deres auraer, lese deres tanker, eller den slags, måtte jeg være forberedt på å innrømme at hun hadde passert den beste test jeg kunne sette opp.

Før de 30 forsøkene i denne serien var kompletterte, måtte testen avbrytes fordi damens allergier ble mer og mer plagsomme. Men hun sa seg villig til å forsøke igjen et annet sted.

Denne gangen benyttet jeg et TV-studio uten vinduer. Men ellers var opplegget det samme som tidligere. Jeg benyttet ti nye subjekter, for å være på vakt mot muligheten for at den psykiske kunne ha klart å sikre seg hjelp fra et eller annet medlem av den første gruppen. Resultatene ble ikke over slumpen, 13 treff av 30 forsøk.

På dette stadium kom jeg til at denne type forskning kanskje ikke er verd strevet. Siden den psykiske ikke kunne prestere noe resultat over ren slumpmessighet, ville de som ikke tror at noen kan se auraer ikke bli forbauset. Generelt ville reaksjonen bli: “Så – hm! Hva ellers er nytt?” Og de som tror på auraer og at enkelte mennesker ka se dem, ville innrømme at denne psykiske personen, ved denne anledningen, ikke kunne se dem, men ville likevel bevare sin sterke tro på at noen annen kunne se auraer ved andre anledninger.

På den annen side, hvis den psykiske fikk rett hver gang, ville da skeptikerne innrømme at hun kunne se auraer? Sannsynligvis ikke. Mest sannsynlig ville de peke på mulige svakheter ved protokollen. Jeg har allerede indikert hva noen av disse kom til å bli: et eller annet smuglet inn, lys under døren, en mulighet til å plukke opp subtile sensoriske signaler. Og hvordan ville man egentlig kunne utelukke subtile overføringer av informasjon fra en medsammensvoren i subjektgruppen eller en spion på et hustak, med kikkert og radiosender som fulgte det hele på avstand og sendte radiosignaler til den psykiske via en ørliten mottaker plassert i en tann? Der er en litt for stor tendens på dette forskningsområdet til å vurdere eksperimentprotokollen etter resultatene! Hvis ingen ting blir funnet, anser man protokollen som god, men dersom testen blir positiv til fordel for antatt psykiske evner, vil det gjerne bli antatt at det må være noe galt med protokollen. Og jeg anser det som tvilsomt at jeg ville være i stand til å lage en protokoll som virkelig var god nok til å vise at en person kan se auraer. Og en annen ting; jeg begynte å frykte for at om mine nokså enkle prosedyrer ble kjent kunne en eller annen finne opp en tilsvarende enkel måte å omgå dem på!

Jeg er fremdeles overbevist om at denne spesielle psykiske damen var ærlig. Jeg tror at hun mener at hun kan se auraer. Jeg tror ikke at hun kan, men jeg tror ikke hun forsøkte å trikse meg.

Den muligheten gjenstår at auraer ikke genereres innvendig fra, men at enkelte mennesker kan se dem fordi de har forskjellig visuell apparatur. Hvis så er tilfelle, er de som ser dem troverdige, men auraene ville bli langt mindre interessante, fordi det klart ville flytte dem fra det paranormale området og plassere dem innen kategorien visuelle defekter.

© Robert W. Loftin
Kilde: NIVFO Bulletin 1990 nr. 4/5