av Bill Malcolm

I tiden som har gått etter 1960-årenes “meg-generasjon” har en lurvete fylking av irasjonell tro, sjargonger og ritualer grodd opp. Dette er blitt kalt for New age. De trosforestillingene som new agerne aksepterer er tilstrekkelig ‘diverse og aparte til å imøtekomme enhver smak. F.eks. så har det grodd opp en livlig New Age-kult omkring dr. Wilhelm Reich, en neo-freudiansk psykolog som i 1939 påsto at han hadde oppdaget “orgone-energi”, den skjulte kosmiske orgasmeenergien. Han skrev en bok om dette med tittelen The Function of the Orgasm.

Reich sa at orgone-energi er ikke-elektromagnetisk stråling som kommer fra det ytre rom. Den er blå av farge, og ansvarlig for fargen på himmelen samt seksuelt opphissede frosker. Hans Orgone-institutt bygde høye kasser kantet med metall; han påsto at kassene kunne konsentrere orgone-energi. Pasientene hans fikk låne dem og satt inne i kassene for å absorbere den akkumulerte orgone-energi. Reich gikk videre for å forklare langt mer enn bare den blå fargen på himmelen og ville frosker.

“Skyer og tordenvær”, skrev han, “fenomener som til denne dag har stått uforklart, beror på forandringer i konsentrasjonen av atmosfærisk orgone”. Han bygget også en innretning som skulle lage regn. Svære rør som skulle samle orgone-energi i skyene. Og han sa seg i stand til å kurere canser og andre alvorlige lidelser med orgone-energi.

Hans samtidige avviste ham som en bløffmaker – noe han tok meget ille opp og påsto at hans oppdagelse av orgone-energi var av like stor betydning som den Kopernikanske revolusjon. Han ble arrestert og tiltalt for medisinsk svindel, men på tross av det selger bøkene hans fremdeles som varmt hvetebrød i New Age-sjapper.

Pseudovitenskap
Fordi New Agere er åpenbart irrasjonelle og ikke interesserte i å teste deres forklaringer, er de også klart antivitenskapelige og likevel er de paradokalt nok tiltrukket av trosoppfatninger som Reichs, som smaker av vitenskap. Slike trosoppfatninger kalles pseudovitenskapelige. Man får ofte høre at de er rigorøst vitenskapelige, mens de i virkeligheten er billige imitasjoner. De kan enten bevises å være falske, eller de lar seg ikke teste vitenskapelig.

Pseudovitenskapsfolk låner gjerne et vitenskape­lig ord som de re-definerer – “energifelter”, “vibrasjoner”, og “kvante-effekter” er eksempler. Eller, som Reich gjorde, de lager ganske enkelt nye ord som “orgone”.

Pseudovitenskapelige trossystemer har vært populære siden 1960-årene; kanskje fordi de har større apell til enkelte mennesker enn ekte vitenskapelige ideer har. Mange mennesker frykter vitenskapen. De sier at den er inhuman og skadelig fordi den har avstedkommet slik elendighet som kjernefysiske våpen, CFCs, thalidomide og surt regn. Men på samme tid beundrer de også vitenskapen. De erkjenner at den er suksessfull og virkningsfull fordi den også har fremskaffet antibiotika, mirakuløst store avlinger, hjertetransplantasjoner og sponplater. En pseudovitenskapelig ide er tilstrekkelig “varm og tåket” til å uttrykke deres frykt, og samtidig kan den lyde vitenskapelig nok til å fremkalle deres respekt. De håper å få det beste fra begge verdener.

Men ta ikke feil – for New Agere er vitenskapen i pseudovitenskapen kun emballasje, snaut nok en tiltrekkende pakning. New Agere ser seg ikke om etter forklaringer. De er snarere på utkikk etter emosjonell terapi, slik som hyggen ved kjærlighet og vennskap, massasje og berøring, spenningen ved det paranormale, undrene ved meditasjon, transe og hypnose og komforten ved raske og enkle kurer. Alt som lyder som vitenskap der blir verdsatt ikke for dets testbare sannhet men snarere dets følelsesmessige effekt.

Sagt på en annen måte, New Agere – i motsetning til deres navn – leter etter gamle verdier og sannheter, ikke moderne testbare forklaringer. De pakker inn noen av sine sannheter i pseudovitenskap, men bare fordi suksessen og styrken i vitenskapen låner prestisje og respekt til deres forestillinger. Man bør ikke overraskes over at vitenskapen ikke ønsker å bli forurenset av slikt valgflesk.

På tross av et visst hell har de liten mulighet til å demme opp for flommen av dette smutset, da forlagene vet å slå mynt på det. Siden 1960-årene har New Age-ideer oppnådd økende popularitet, og kyniske pengegumlende forleggere har agressivt støttet dette motelunet for rask og lett profitt. I USA finnes det hele bokhandeler viet til New Age-titler. En distributør alene stiller med 11.000. De penser seg inn på hvert tenkelig tema. F.eks. – en forretning hadde to dusin bøker om New Age-business-management, skatteplanlegging og markedsinvestering. Det respekterte amerikanske forretningsbladet Forbes stemplet dem som “interchangeably moronic”.

Den vitenskapelige forfatteren Martin Gardner beklager at det vil ta lang tid før folk er tilstrekkelig velinformert om vitenskap til å gjøre pseudovitenskapelige bøker ulønnsomme. Så lenge der er penger å hente vil slike bøker bli skrevet og trykket.

Dette bekymrer astronomen Carl Sagan, som mener at vi er på vei mot en katastrofe. Han mener at det er farlig og tåpelig for folk å være ignorante overfor problemer som global oppvarming, sur nedbør, ozon-lag-ødeleggelse, giftig og radioaktivt avfall og utryddelse av dyrearter. Når vi står overfor problemer som disse er det ørkesløst og dekadent å lese New Age-svada. En hel generasjon som ikke kan se forskjellen mellom realiteter og fantasi, kan heller ikke stille de riktige spørsmålene eller oppfatte svarene.

New Age og kundekapring
New Age-gimmik er skamløst blandet sammen med den samme annonseringsteknikken som forbruksvarer a la shampoo. Det blatante budskapet fra shampoo-produsenter er at “du kan forandre ditt liv ved å kjøpe dette produktet”. En kvinne med blasst hår og uten mann vasker håret og etter noen sekunder ser vi henne strålende vakker og med armen rundt en rik, hyggelig herre. Med en flaske såpe har hun kjøpt en rask forandring av sitt liv. I rubrikkannonsene for New Age kan du oppnå det samme hvis du kjøper ikke en shampoo men en guru eller magisk krystall, eller en ny terapi.

Begge annonsene er rettet mot narsisister, folk som har en vek selvfølelse eller som ikke har lett for å knytte seg til andre mennesker eller steder. For disse er arbeide eller familie ikke nok. Deres dagdrømmer er overopphetede fantasier om skjønnhet, berømmelse, penger, makt eller lykke som støtter opp om deres kronisk veke ego.

Resultatet blir at de er lette ofre for annonser som lover straks forandring i deres kjedelige liv -“Du er unik, du er Gud, du har virkelig ubegrensede potensialer, du trenger bare å lære hvordan du skal tappe dine kreative krefter og vi kan vise deg hvordan du gjør dette”. Narsisisten har alltid fantasert om å være midtpunkt for oppmerksomhet, stjerne, under selvkontroll, avslappet og lykkelig, og dermed blir dette New Age-tøvet uimotståelig.

New Age er som en pyramide med narsisisten ved foten. De tror og på den måten biter de på det ene slagordet etter det andre. Deres forbruk støtter guruen på toppen av pyramiden som blir rik og berømt; ironisk nok det eneste guruen lover dem. Men på en eller annen måte vil guruen alltid forbli stjernen, og alene få den kosmiske summing fra en blomstrende kult av tilbedende følgesvenner, en utsolgt lektyre eller bestselger. Shirley MacLaine har hovet inn millioner av dollar ved å fortelle narsisister hvordan de kommer opp pyramiden og plasserer seg selv på toppen (noe hun kaller “sharing”). Men selvsagt – hennes veiledning fungerer ikke. De har ikke hatt sterke nok egoer til å utløse det.

Guruen vet dette og utnytter kynisk denne svakheten mens han later som han ikke gjør det. Han forteller narsisistene at alle deres problemer skyldes dem selv, fremkalt av deres livsstil, “forurenet” av “negativ energi”, “dårlig karma” og “ubalanser”. Deres forkjølelser og sågar deres kreft er deres egen skyld; de har ikke tenkt positivt nok. Men han vil vise dem hvordan de skal tenke positive tanker, reversere det vibrasjonelle energifeltet og drive ut dårlig karma. Til slutt blir det klart at narsisisten ikke kan få til dette selv med all verdens kostbare rådgivning, og dermed driver de fra den ene New Age-grillen til den andre. De håper stadig og bruker stadig penger.

Den mørke siden
Som med humbugmedisin vil det være en mørk side ved dette. New Agerne sier at sannheten er hva som helst som “føles riktig”, og de er overbeviste om at hvis de tror sterkt nok på et eller annet så vil det gå i oppfyllelse.

Deres ordspråk er “Du er Gud”. Dette blir utrettelig gjentatt blant høyprofilerte guruer som Shirley MacLaine. Folk blir uttrykkelig forsikret om at deres personlige vibrasjoner av sannheten er den absolutte sannheten, at det ikke finnes noe rett eller galt, og at sanne troende kan gjøre akkurat hva de vil, uansett hva. I New Age er alle slutter lykkelige slutter og det finnes ikke noe slikt som feiltakelser.

Men det blir enda mørkere. MacLaine anbefaler entusiastisk en amerikansk channeler ved navn J.Z. Knight, forfatter av bestsellerboken Ramtha. Knight kanaliserer for Ramtha (eller Ram), som hun påstår var født for 35.000 år siden i det mytiske Atlantis. Ram liker å henge suffikset “-ness” på ord og hans favorittord for Gud er isness – “God is the isness of all that is.”
Hver ussel og motbydelig ting du gjør utvider din forståelse

Ram sier at Gud ikke har evne til å dømme deg, og at det ikke finnes noen tilgivelse for synder fordi det ikke finnes noen synder å tilgi. Og han fortsetter: “Hver motbydelig og ussel ting du gjør utvider din forståelse.” Mord er ikke noen synd, men en lærende erfaring. Den drepte går over til et bedre liv, og drapsmannen angrer, mens Gud er indifferent til dem begge.

Og – ikke overraskende – Ram anbefaler deg ikke å hjelpe de fattige, de lidende eller sultende:
“De sultende eller de invalide har valgt erfaringen i den hensikt å dra fordeler av den… la de være og tillat dem å fortsette i henhold til deres egne behov og opplegg… Tillat dem den frihet å ha begrensninger, som er sann kjærlighet, fordi… dette er den eneste måten de kan lære på…”
MacLaine er blitt fortalt at hennes eneste datter var hennes søster i et tidligere liv, hennes mor i et annet. I tidligere liv har MacLaine selv vært pirat og buddhistmunk, hun har hjulpet til med å skrive den amerikanske konstitusjonen, har talt med elefanter gjennom telepati og har vært bondefanger flere ganger enn hun kan huske. Og hun godtar det hele. Jeg anbefaler at du leser alt om det, men annenhånds gjennom Martin Gardners bok The New Age, eller gjennom adskillige forfattere i The Skeptical Inquirer, sommerutgaven for 1989.

Beviser? Hva slags beviser?
Når vitenskapsfolk spør etter beviser for slikt, svarer kultisten at vitenskapen bare er én måte å forklare verden på og at der finnes utallige andre. Fornuft er altfor begrenset sier de. Så hva når ønskekvisten ikke virker når bløff er blitt utelukket, og hva hvis ånder dukker opp bare i totalt mørke? Alt dette er mysterier som ligger på et fjernt åndelig og individuelt plan som vitenskapen ganske enkelt ikke kan utforske. Ved trangsynt å kreve beviser fra solide tester mislykkes vitenskapen i å få erfaringer som beviser at psykiske krefter finnes.

Særlingene påstår ofte at ingen ting er sikkert i vitenskapen, og derfor kan vi ikke virkelig vite alt i det hele tatt. Dermed er alt like sannsynlig og således kan du like gjerne tro det som føles best.
Særlingene proklamerer høylydt at vitenskapen selv har kommet med beviser for at virkeligheten er mer merkelig enn til og med det som særlingene tror. De liker å peke på at fysikerne for lenge siden viste at en partikkel som et elektron er noe ikke-virkelig inntil den blir målt, selv om måleren er en maskin og ikke en person. I den arkane sjargongen til en atomfysiker vil måleinstrumentene “kolapse partikkelens bølgepakke” og på den måten tillate partikkelens egenskap å bli “bestemt” for første gang.

Ingen vet ennå hva dette faktum egentig betyr, men enkelte filosofer og sågar noen få fysikere har likevel grepet fatt i det for å forfekte at intet er virkelig før det blir observert av en bevissthet. Hvis det er slik måtte man anta at universet bare var en strukturløs tåke før livet tok til og at det ble stadig mer komplisert bare ettersom livet utviklet seg.

Frosken, skaperen?
Einstein fnyste åpent av denne ideen og spurte om hvor bevisst et sinn måtte være for å gjøre universet virkelig. Var månen ikke-eksisterende inntil den første mus så den, eller var nattsommerfuglen sensibel nok til å klare jobben? Og hva ville skje dersom alt liv ble ryddet ut? Ville universet fade tilbake til en skitten tåke igjen fordi der ikke lenger fantes noen sinn til å observere det?

Det er klart at ideen er helt tåpelig. Det at en partikkel later til ikke å være der før den blir målt, det betyr ganske enkelt ikke at hele universet ikke eksisterer før det blir observert.

Du har plenty med beviser for det på bakgrunn av din egen erfaring. F.eks. – på samme måten som med et elektron så er heller ikke regnbuen der før den blir sett av noen – ingen bue av farger er i virkeligheten der, og ingen har funnet den ordspråklige krukken med gull ved foten av den. Men av dette følger ikke at det ikke finnes noe der ute. Snarere så er der sollys og en høyt organisert struktur av regndråper. Uten begge deler ville ingen se noen regnbue.

Selv om ideen om at universet ikke eksisterer før vi observerer det er helt tåpelig, blir den i hendene på troende enda tåpeligere. Noen går et skritt videre og påstår at vi faktisk har skapt universet. F.eks. -når vi tror at vi har “oppdaget” en naturlov, så sier de at vi faktisk innførte den. Så Newton oppdaget altså ikke tyngdeloven – han avstedkom det hele. Kopernicus oppdaget ikke at jorden sirkler rundt solen han drømte det sammen, på samme måte som når en komponist skriver en ny melodi.

Det er kort og godt vanvittig å tenke seg at den enorme prediktive kraften vitenskapen representerer ikke er noe mer enn en verden snekret sammen inne i hodene våre.

Vi tester tyngdekraften
Men du bør ikke godta dette bare som tro. Forsøk og se ved å lage din egen private realitet om noe viktig. Tyngdekraften er utmerket. Du blir fortalt at du kan lære å fly ved å slynge deg selv på bakken og mislykkes. OK – gjør det, skeptikere ville i det minste være enige med deg i at “du kan ikke ta feil”.

Dersom du klarer å fullføre dette skrullete forsøket vil du for alltid kunne leve befridd for universets plagsomme lov om gravitet. Andre suksesser vil sikkert følge, som f.eks. å snu tidens enveispil, eller den uavvendelige entropiske forgåeligheten hos alle ting, inklusive din egen kropp.

Heldigvis blir enkelte særlingideer torpedert av hendelser snarere enn av skeptiske vitenskapsfolk.
En californisk geolog ved navn Jim Berkland mener at han kan forutsi jordskjelv ut fra månefasene og antallet av annonser om bortkomne katter i sin lokale avis. Når antall annonser stiger, sier han, vil et jordskjelv være under oppseiling. I løpet av månedene frem til det californierne nå kaller “the pretty big one”, dvs. Loma Prieta-skjelvet på 7.1 magnityder, var katteannonsene stadig avtagende. En annen kvaksalver fra Frisco kunne forsikre folk i California om at hele året ville bli fritt for jordskjelv. Dette var to måneder før nevnte stor skjelv.

Dette jordskjelvet drepte mange mennesker, rev ned veier og bygninger og blokkerte Bay-broen. Og ved siden av å kompromittere jordskjelvspådommer ut fra bortkomne katter, ødela dette også helt omdømmet til Nancy Reagans astrolog, Joan Quigley.

Siden Reagans nesten-attentat i 1981 har Nancy i hemmelighet betalt Quigley 36.000 dollar i året for astrologisk rådgivning om nøyaktig når presidentens jetfly, Air Force One, skulle ta av, når Reagan skulle holde pressekonferanser; ja sågar det nøyaktige tidspunktet for når han skulle undertegne et dokument. Og likevel, Quigley visste ikke nok til at hun kunne komme seg ut av byen før det store jordskjelvet kom. Hun innrømmet faktisk at hun “aldri hadde vært så oppskaket”.
Hvordan kan en astrolog påstå å vite nøyaktig det beste øyeblikket for presidentens fly å ta av på, og samtidig ikke oppfatte det når et jordskjelv på 7.1 vil bryte ut? Etter en tid begynte Quigley å hevde at hun visste at et skjelv var underveis, men ikke når – Du store min, alle i California vet såpass.

Og hvor mange psykiske guruer og seere forutsa det kommunistiske sammenbruddet i Øst-Europa, eller det militære kuppet i Sovjetunionen med dets dramatiske kolaps? Ikke én eneste en! Og de ville vel aldri ha latt disse sjansene gå fra seg til å bevise sine psykiske evner overfor skeptikerne.
Og hva med Iraks plutselige invasjon og aneksjon av Kuwait? Ikke en prekognitiv hvisking om den, heller ikke om det merkelige utfallet. De psykiske ville ikke ha behøvd å se lenger inn i fremtiden enn en dag for at deres evner ville ha vært verd flere milliarder dollar for USAs militære. De ville gladelig ha utbetalt slike magabeløp for pålitelige opplysninger om hvor lenge bakkekrigen kom til å vare.
Parapsykologer påstår at psykiske evner tiltar dramatisk med et løfte om større utbetalinger, og likevel hadde de nettopp den situasjonen under seks nervepirrende uker mens Gulf-krigen varte. De kunne ikke ha ønsket seg en bedre test – milliarder av oljedollar som innsats, og enda var ikke en eneste guru eller seer i stand til å lese selv den aller nærmeste fremtid.

Våger vi å konkludere med at de ikke har de evnene de selv påstår at de har? Selvsagt kan vi det. Nyhetene om hva som nettopp har skjedd i verden er meget høykvalitative beviser for at hele hurven av dem er ytterst falske.

Kilde: NIVFO Bulletin 1992 nr. 1 / New Zealand Skeptic, nr. 21/oktober 1991.